Jonas av Jens Bjørneboe.

Romanen Jonas ble skrevet av Jens Bjørneboe i 1955. Selv om det er femti år siden den ble skrevet, er den fortsatt aktuell i dag. Den er aktuell fordi den tar opp et tema som jeg tror flere elever også i dag kan kjenne seg igjen i, nemlig det å føle at de ikke passer inn i skolen. Som tittelen sier, handler romanen om en gutt som heter Jonas. Han har nettopp begynt på skolen, og han trives godt der. Veldig tidlig legger Jonas merke til en gruppe elever som går en annen vei når skoleklokka ringer. Han får senere vite at disse elevene går på en hjelpeskole som blir kalt "Iddioten".

I det første kapittelet får vi høre at Jonas egentlig ikke kan lese. Når faren hjelper han med å lese leksene, husker Jonas ordrett hva som står der, for så å lese dette til læreren dagen etter. Dermed lurer han læreren til å tro at han faktisk kan lese. Men det går ikke lang tid før læreren oppdager dette. Læreren vil da sende Jonas på "Iddioten" for at han skal få hjelp, noe Jonas ikke er så begeistret for.

Historien om Jonas er meget spennende, noe som gjør at en får lyst til å lese videre. Man vil så gjerne vite hvordan det går med Jonas. Romanen var et angrep på datidens skolesystem, og en historie om hvordan det var å ikke passe inn der. Den vakte stor oppsikt da den kom ut.

Refleksjon fra praksis.

Som skrevet i den andre refleksjonen min fra praksis, så hadde elevene om noveller før høstferien. Etter høstferien fortsatte vi med dette temaet. Elevene skulle ha en skrivedag der temaet var nettopp noveller. Så det var dette vi jobbet mot. Første norsktime etter ferien lot vi elevene få prøve seg på å skrive en novelle selv. Vi leste en innledning for elevene, og de fikk i oppgave å skrive resten. De skulle også prøve å få med flest mulig kjennetegn på noveller i denne oppgaven. Elevene ble delt inn i grupper på fire, og i denne gruppen skulle de ha en idemyldring, før de skreiv novellen ferdig selv. Jeg tror de fleste elevene syntes dette var morsomt, og at det var en god trening til skrivedagen.
Vi studentene fikk i oppgave å lage oppgaver til skrivedagen, samt å rette noen av novellene. Dette synes jeg var veldig interessant, fordi det var vi som hadde hatt ansvaret for dette temaet, og vi fikk med dette se hvor mye de hadde fått med seg. Resultatene av skrivedagen var ganske bra, men elevene ligger på et veldig forskjellig nivå. Noen elever fikk med seg mange kjennetegn, mens noen elever nesten ikke fikk med seg noen.
Etter at vi var ferdige med dette temaet, begynte vi på et nytt tema: Romantikken. Vi følte at vi hadde hatt veldig mye tavleundervisning, så vi syntes det var på tide å gjøre noe mer morsomt. Vi bestemte oss for å lage et skuespill, der vi skulle spille noen av de mest kjente dikterne fra denne perioden: Henrik Wergeland, Camilla Collett og Johan Sebastian Welhaven. Min oppgave var å spille Welhaven. Grunnen til at jeg fikk nettopp denne oppgaven var at vi trengte noen som kunne (prøve å ) snakke bergensk! Og siden ingen andre ville prøve på det, måtte jeg ta den oppgaven!! Ideen var at disse tre dikterne skulle delta på et tv program, der Kristian var programleder. Vi fikk overhodet ikke tid til å øve noe på dette, men med full kostyme kastet oss ut i det, og resultatet ble bra. Vi fikk presset inn masse viktig informasjon om disse personene, og elevene noterte flittig underveis i programmet. Tilbakemeldingene vi fikk etter timen var bare positive. Elevene syntes det var morsomt med en annerledes time, og det virket som om de hadde fått med seg mye fagstoff.

Norskfaget i praksis.

I den andre uka i praksis fikk vi studentene i oppgave å starte på et nytt tema i norsk, nemlig noveller. Vi fikk bare vite emnet, og hvor lang tid vi hadde til rådighet. Hvordan vi ville legge frem emnet for elevene var helt opp til oss.
Vi valgte å dele klassen i to, og en student hadde ansvaret for en gruppe hver. Planleggingen av de to timene vi skulle ha gikk fint, og vi syntes vi hadde et bra opplegg. Vi valgte å starte timen med å lese en novelle høyt for elevene. Dette gjorde vi fordi vi ville motivere elevene til videre arbeid med emnet. Vi valgte å bruke en novelle som var skrevet på nynorsk, slik at de også fikk trening i dette. Etter at vi hadde lest novellen, skulle vi prate om den. (Om hva den handlet om, hvem hovedpersonene var osv.). Siste delen av timen skulle vi bruke til å forklare elevene hva en novelle er, og hva som kjennetegner den. Som lekse til neste norsktime skulle elevene finne noen av kjennetegnene i den novellen vi hadde lest høyt i timen. Dermed fikk også vi studentene en en utfordring... Vi kunne ikke gi eksempler på kjennetegn fra teksten vi hadde lest, siden elevene skulle gjøre dette i lekse, vi måtte komme med egne elsempler.
Vi valgte som sagt å dele klassen i to, å ha ansvaret for en gruppe hver. Gruppene hadde ikke norsk samtidig, derfor hadde vi mulighet til å observere den andre gruppa, noe som viste seg å være ganske interessant. Det ble nemlig to helt forskjellige timer! I den første gruppa, den jeg observerte, gikk timen veldig fint. Elevene var aktive og de hadde mye de ville si. Det var også akkurat passe nok med stoff vi ville gjennomgå. I den andre gruppa, den jeg hadde ansvaret for, ble timen helt annerledes... Elevene var veldig stille, og det var nesten ingen som sa noe. Det ble mange pinlige og stille øyeblikk! Jeg kunne stille de enkleste spørsmål fra novellen jeg hadde lest høyt, men ingen ville svare. Det føltes som om å snakke til en vegg!! Opplegget vi hadde planlagt tok av den grunn mindre tid i denne gruppa enn i den forrige. Siste del av timen fikk de derfor bruke til å begynne på leksene. Jeg synes dette var en veldig interessant opplevelse, for det viser at selv om et opplegg fungerer for en gruppe, trenger det nødvendigvis ikke gjøre det for den neste gruppen. Hadde vi visst på forhånd at den gruppa var så stille, hadde vi nok laget opplegget litt annerledes. Vi kunne kanskje laget litt oppgaver de skulle gjøre, istedenfor å ta det muntlig.
Vi fortsetter med emnet noveller etter ferien, og jeg gleder meg til dette! :)